Hei! Jeg heter Fortelling og er mange tusen år gammel. Noen sier jeg er antikk. Jeg tenkte at du kunne ha interesse av å høre om hvordan søndagsmiddagene hos meg arter seg.

Familien Virkemiddel kommer ramlende og skramlende inn døren til middag hver søndag klokken tre. De fyller huset med liv og underfundigheter. Replikkene og blikkene (og av og til maten) flyr på kryss og tvers over bordet. Min bror, faren i familien, Forteller Virkemiddel, er sjefen. Han snakker av og til for andre enn seg selv, men oftest snakker han heldigvis i jeg-form. Moren, som heter Synsvinkel, er veldig god til å sette seg inn i andres situasjon. Hun kan fortelle Rødhette og ulven sett fra ulvens ståsted så lett som bare det. De kaller sine barn for de språklige virkemidlene fordi ordet ligner på bråklige virkemidler. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det følger en del bråk med ungeflokken.

Den yngste sønnen deres, Sammenligning, er også en likendes kar. Han sammenligner alt han ser, og bruker ordet ”som” i tide og utide. Han kan for eksempel finne på si at ”Fortelling, du er god som et rykende ferskt skolebrød med nesten for mye vaniljekrem!”. Da koser jeg meg. Det beste jeg vet er når Sammenligning sier middagen er som en fisk. Da vet jeg at jeg har greid å bygge opp måltidet på riktig måte. Akkurat passe lang og interessant forrett, eller innledning, som er hodet til fisken, og masse godt innhold i hoveddelen, som er selve kroppen til fisken, og en knallgod, og gjerne overraskende dessert, eller avslutning, som er sporen til fisken. Da er jeg så fornøyd at jeg blir nesten flau og får rød tråd. Rød tråd er helt konge!

Datteren Metafor Virkemiddel er en finurlig liten jente. Hun sammenligner også alt hun ser og tenker på, men hun er så drittlei av at broren bruker ordet ”som” hele tiden, at hun nekter å ta det ordet i sin munn. Hun snakker i bilder. Er hun virkelig i siget, kan hun nesten være litt travel. Metafor uttrykker seg sterkere enn broren, og det er lettere å se for seg hva hun mener. Hun kan for eksempel si at ”Fortelling, du er en perle”, eller ”Sammenligning er en tulling!”. Sier hun det siste, er det naturligvis kimen til en høylytt diskusjon over middagsbordet om hvem som er mest tullete.

Forteller og Synsvinkel Virkemiddel har også flere barn. Det er ikke et rolig avsnitt med denne familien på besøk, skjønner du. Tenåringsdatteren, Kontrast, er i alle fall ikke underfundig, men derimot ganske direkte og rett frem av seg. Hun elsker å sette folk og ting opp mot hverandre, går alltid rundt i svarte og hvite klær og protesterer på absolutt alt. Hun har vært i en sammenhengende trassalder siden før hun lærte å snakke, og Kontrast og resten av søsknene er som hund og katt. Hennes rake motsetning er den milde, romantiske, sukkersøte og mellomste søsteren Klisjé. Hun synes selv at hun er et språklig vidunder med sine oppbrukte fraser, men hun er genial bare når hun bruker dem bevisst – og gjerne sammen med Ironi, som er den ett år yngre broren. ”Ironi, du er en rose”, kan hun si med et ondt glis. Da vet jeg at det blir bråk. Ironi, kan være vanskelig å forstå til tider. Han sier nesten alltid det motsatte av hva han virkelig mener, og av og til kan vi være i tvil om han mener det han sier eller det motsatte. Det er i grunnen best når han er tydelig, men det er dessverre sjelden.

Nå tror du selvsagt at jeg har nevnt alle i familien Virkemiddel, men nei. Det er utenkelig å overse de eneggede tvillingene Personifisering og Besjeling. De to guttene er kokende like og elsker å gi abstrakte og konkrete ting liv og følelser. Personifisering tar seg av abstrakte ting. Han er litt dramatisk av seg, og kan si at døden kom på besøk til salig grandtante Beskrivelse i fjor. Grandtante Beskrivelse var den mest fargerike kvinne du kan tenke deg. Hun skildret og beskrev alt hun så, kjente og hørte til sitt siste åndedrag. Hun la på røret midt i en fantastisk skildring av en søndagsmiddag nettopp her hos meg. Beskrivelse er vi stolte av å være i slekt med. Hun var den første kvinnen med mastergrad i sansing og en meget balansert person. Hun beskrev noe akkurat nok til at du kunne se det for deg, men trøttet deg aldri ut med altfor lange skildringer. Det var aldri en grå og kjedelig søndagsmiddag så lenge hun deltok. Men nå må vi tilbake til den andre tvillingen. Besjeling er han som tar seg av å gi liv til døde ting. Han er så følsom at han ikke kan gå fra bordet etter middagen, fordi da føler bordet seg forlatt. Så der sitter han.

Du skjønner sikkert at dette er en livlig gjeng. Jeg husker godt for tre år siden da også de eldste søsknene i flokken var med på søndagsmiddagene. Da var det ikke mulig å få inn en eneste replikk under måltidet. Man kunne knapt høre sine egne tanker. Likevel savner jeg Symbol, Allusjon og Humor som er voksne nå, og har flyttet til utlandet. Symbol er blitt en vakker ung dame som alltid bruker farger helt bevisst. Hun går gjerne i sort når hun er trist, hjerterødt når hun er forelsket og grønt når hun er full av håp. Hun uttaler seg alltid med kløkt, og det ligger mye mer i ordene hennes når man begynner å tenke på hva det er hun egentlig sier og mener. Går hun rundt med et hjertesmykke, vet vi at hun er forelsket, igjen. Allusjon er den mest beleste av hele flokken. Han henviser alltid til bøker han har lest og er quizmester i litteratur. Imponerende kar. Den jeg savner aller mest, er Humor. Hun løste alltid opp vanskelige diskusjoner og forsonte hele flokken ved å få dem til å le. Det er vanskelig å krangle videre når Humor sitter til bords. Om hun kommer til orde, da.

Søndagsmiddagene er, som du nå helt sikkert forstår, både artige, livlige og ganske bråkete. Jeg er glad når Virkemidlene kommer og glad når de går. Familien Virkemiddel er en herlig gjeng, men de er i grunnen aller best én om gangen. Da får jeg tid til å forstå dem skikkelig og nyte deres selskap. Det er en frittalende flokk, men som regel har Forteller kontroll og kan roe ned gemyttene. Én ting er i alle fall sikkert; ikke en eneste søndagsmiddag er helt lik, og jeg ville aldri vært dem foruten. En søndagsmiddag kan være både god og dårlig, kort og lang, trist og morsom her hos meg. På en dårlig dag kan den til og med være kjedelig, men det har skjedd bare en gang og det gidder jeg ikke å fortelle om, for da bare sovner du.

Går du forbi Villa Fortelling en søndag etter klokken tre og hører et leven uten sidestykker fra huset mitt, vil jeg råde deg til å ta deg tid til å sette deg på den grønne benken rett innenfor porten en liten stund. Slapp av og lytt til det som blir sagt, eller for det meste ropt, inne fra spisestuen. Prøv å forestille deg hvem som sier hva og la deg helt enkelt underholde. Husk bare å dukke når diskusjonen øker til umoralske desibelverdier og ertestuingen kommer flyvende i lav høyde over hekken.

Elisabeth Mork