Det er alltid en hoveddel i en fortelling, og den handler om en konflikt som skal løses eller et prosjekt som skal gjennomføres.
De fem fortellemåtene
Når du skriver en fortelling, kan du bruke fortellemåtene handlingsreferat, skildring, tankereferat, replikker og indirekte tale. Ofte vil variasjon mellom flere fortellemåter kunne hjelpe deg til å skrive bedre.
Frampek
Frampek vil si å legge inn hint om at noe kommer til å skje senere i fortellingen. Som leser kan det hende at du vet mer enn personene som er med i historien. Dette kan skape spenning.
Parallellhandling
Parallellhandling vil si at en forteller to eller flere handlinger ved siden av hverandre.
Vis!
Du kan for eksempel skildre en forelsket gutt. Det er ofte bedre enn å fortelle at Petter har Anne kjær.
Eksempel:
Der sto hun. Hun hadde den nye, lilla vindjakka på, og den lyste opp på andre siden av skolegården. Han kunne passere henne helt tilfeldig for å komme til gymsalen, og kanskje han kunne sende henne et kort blikk – helt tilfeldig. Men hva var det med bena hans? De kjentes som tømmerstokker. Det var som om han hadde glemt hvordan det var å gå. Han ville slentre av sted, naturlig og litt mandig, sånn som Axel på fotballaget som alltid hadde jentene hengende rundt seg. Men det gikk ikke – ikke så lenge den lilla vindjakka lyste imot ham der borte.
Utvidet øyeblikk
Utvidet øyeblikk vil si å skildre en scene i fortellingen svært grundig. Det er vanlig å bruke flere sanser, både syn, lukt og hørsel.
Å øke tempoet
Det motsatte av utvidet øyeblikk kan være å øke tempoet.
Eksempel:
Det kom et voldsomt tordenbrak. Han hev etter pusten. Øynene rullet. Føttene ville vekk. De var mer i luften enn på bakken. Grankvistene pisket ansiktet. En stein, en bekk, to glatte steiner, ei vår myr, ei steinur – en hule. Reddet!
Høydepunkt og vendepunkt
I fortellinger kan du møte ett eller flere
høydepunkt. Dette er steder der det er spesielt spennende, dramatisk eller
morsomt. På toppen av spenningskurven finner vi vendepunktet.
Les mer
om høydepunkt og vendepunkt.