Ord i norsk språk deler vi inn i ordklassene substantiv, verb, adjektiv, pronomen, bestemmerord (determinativ), preposisjon, adverb, konjunksjon (sideordningsord), subjunksjon (underordningsord) og interjeksjon. Egenskapene til et ord avgjør hvilken ordklasse ordet tilhører.
Form og funksjon
I grammatikken skiller vi mellom form og funksjon. Med form mener vi hvilken ordklasse et ord har. Substantivet jenta kan for eksempel være både subjekt og direkte objekt i en setning. Men da snakker vi om hvilken funksjon ordet har.
Grammatikkdikt
Alt som har navn, kalles substantiv:
En strand, et hav, fred og Siv.
Slik bøyes sjefen blant ordene:
fjord-fjorden-fjorder-fjordene.
Verbene viser at noe skjer:
barnet bader, og moren ler.
Når det skjer, får vi også vite:
Bite-bet-har bitt-vil bite.
Adjektiver beskriver ting:
skarp kniv, blått hav, magisk ring.
De avgjør også hvem som er best:
– flink-flinkere-flinkest.
Om substantivet bestemmer vi:
den boka, hans sko, to eller ti?
Hvilken? Hvem sin? Mange eller få?
Det svarer determinativene på.
Når noe skjer, står spørsmål på rad:
når, hvor, hvordan, i hvilken grad?
På slikt kan adverbene svare:
nå, aldri, her, fort, litt og bare
Pronomenene tar, når det passer,
substantivenes plasser:
jeg, du, han, hun, den, det,
vi, dere, de hører også med.
Konjunksjoner binder sammen:
han og hun, Oslo eller Drammen?
De er greie å huske, for de er få:
og, eller, men, for, så.
Blant småord med bindefunksjon,
godt gjemt bak navnet subjunksjon,
fins at, om, fordi, hvis og som:
Hun håpet at kjæresten kom!
Ord som forteller hvor noe er:
i trappa, mellom oss, hatt med fjær,
kalles preposisjoner og står
foran ordet de angår
Interjeksjoner er noe for seg
med svarord som ja, jo og nei,
med dyrenes mjau, voff og mø,
og utrop som au! wow! og bø!
Diktet er gjengitt med tillatelse fra lektor og lærebokforfatter Helge Horn.